Reisebrev fra Gudbrandsdalsleden

Sommerens store eventyr for undertegnede var en pilegrimsreise langs Gudbrandsdsalsleden. Jeg jobber med formidling for Nasjonalt pilegrimssenter, og besøker ulike deler av Pilegimsleden hvert år. Denne gangen var jeg var så heldig å kunne reise sammen med min 9 år gamle datter.

Det er ikke så vanlig å dra på pilegrimsvandring med barn, det blir ofte for lange etapper for små føtter. Men på strekningen vi valgte er det kort vei mellom overnattingsstedene, mange spennende attraksjoner, og mulighet for å reise deler av veien med tog eller dampbåt. Derfor passer strekningen godt for eventyrlystne som ikke ønsker eller klarer å gå lange distanser.

Tog til historiske Hamar

Vi reiser til Hamar med tog. Store deler av Dovrebanen går nær Gudbrandsdalsleden, og vi ser pilegrimer på flere av stasjonene vi passerer. Det er nemlig ikke sånn at alle går helt fra Oslo til Trondheim, mange starter nærmere målet, og tog er både en praktisk og miljøvennlig måte å komme seg til startpunktet på.

Vårt startpunkt er Hamar. Her ble det opprettet bispesete på 1100-tallet, og dette var et viktig stoppested for pilegrimer på vei til Nidarosdomen i middelalderen. Hamar ligger omtrent 8 dagers vandring fra Oslo, men det er grunn til å tro at pilegrimene ikke utelukkende reiste til fots, noe jeg kommer tilbake til.

Dagens Hamar får også besøk av mange pilegrimer og andre tilreisende. Jeg blir overrasket over hvor livlig gatene er denne augustdagen mens vi trasker bort til strandpromenaden. Pilegrimsleden følger strendene ut av sentrum forbi benker, hengekøyer og blomsteroppsatser, her er det skikkelig sydenstemning! En frydefull opplevelse for to værsyke trøndere. 

Vi passerer klokkespillet i vannet ved brygga som spiller en fin melodi. 

Pilegrimsleden fører oss ut mot odden hvor domkirken og bispegården lå i middelalderen. Ruinene av domkirken er i dag dekket av en karakteristisk glasskonstruksjon. Det er flere utstillinger på Domkirkeodden som forteller historien om handelsstedet som en gang lå her. 

Vi deltar på en "spenningsomvisning" i de historiske utstillingene. Guiden forteller om mysterier som har utspilt seg her gjennom tidene; personer som har forsvunnet på mystisk vis, gjenstander som gjorde folk syke, en sagnomsust sjøorm. Datteren min og de andre barna lytter storøyd og er ivrige etter å finne løsninger på mysteriene.

Denne familievennlige omvisningen er ett av mange formidlingstilbud på Domkirkeodden historiesenter. Et populært valg for pilegrimer er "musikalsk omvisning", en stemningsfull seanse med gregoriansk sang, folketoner og annen musikk fra middelalderen.

Like ved museene ligger Pilegrimssenter Hamar. Her er det sengeplasser til ti pilegrimer, og de som kommer innom får gode råd og veiledning for turen videre av senterleder Tone Stræte. 

Hun forteller at pilegrimene som oftest har hatt en fin opplevelse når de når fram til henne, men at mange skulle ønske de hadde mindre i sekken og bedre sko. Tone gir dem ofte råd om hvordan de kan pakke om og eventuelt få transportert overflødig bagasje. Hun har også flere ganger hjulpet pilegrimer med å finne lettere og mer bevegelige tursko.

Selv om sesongen er på hell, er det fortsatt noen besøkende på pilegrimssenteret. En dame skal bli et par dager fordi hun har fått gnagsår, og to unge menn avslutter vandringen sin her. De er glade og fornøyde med å ha nådd målet for denne sommeren, og jubler når de blir tilbudt nytraktet kaffe.

Kunst langs pilegrimsleden

Vi fortsetter vandringen, først gjennom tettbygde strøk, og etter hvert inn i Furuberget naturreservat. Her finnes det spor etter en bygdeborg, og det er satt opp en skulptur av kalkstein med navn "Vokterne". 

Skulpturen er en del av kunstprosjektet Tankeplass, som består av ulike kunstverk langs Pilegrimsleden i Innlandet fylke. Kunstverket "Vokterne" utgjør et naturlig stoppested etter en stigning, her er det benker slik at man kan sette seg ned og ta en pause.

Pilegrimsleden fortsetter nordover i retning Lillehammer, men vi returnerer til Hamar denne dagen ettersom vår neste etappe går til vanns. 

Vi går til brygga for å ta Skibladner til Lillehammer. Dampskipet er verdens eldste av sitt slag som fortsatt går i rutetrafikk. Vi setter oss oppe på soldekket, hvor turister og pensjonister nyter utsikten mot mjøsbygdene, mens det stekes vaffel til den store gullmedalje inne i kiosken. 

Snart annonseres det over høyttaleren at en av passasjerene fyller år, og det bryter spontant ut i bursdagssang for henne på dekk mens kapteinen trekker i dampløyta. Det er mange smil å skimte blant passasjerene, og den taktfaste lyden fra dampmaskinen bidrar til at det blir en helt unik stemning om bord.

Mektige Mjøsa

Norges største innsjø har vært en viktig ferdselsåre for å frakte både mennesker og varer i middelalderen, og det er sannsynlig at mange pilegrimer benyttet båt over Mjøsa. 

Også i dag krysser mange pilegrimer Mjøsa med båt, og det tilbys både pilegrimsrabatt og pilegrimsstempel om bord på Skibladner. Gudbrandsdalsleden har en østlig og en vestlig rute som går på hver side av innsjøen. Vandrerutene møtes i Lillehammer som ligger i den nordlige enden, der danner de en samlet rute som går videre i retning Trondheim. 

I Mjøstraktene finnes det mange overnattingsssteder for pilegrimer på gårder og i hytter, i tillegg til hoteller i byene Hamar, Brummunddal, Gjøvik og Lillehammer.  

Livlige Lillehammer

Vi går i havn i Lillehammer etter litt under fire timer. I middelalderen lå det en handelsplass her som utgjorde et naturlig stoppested for pilegrimer på vei til Nidarosdomen. Dagens pilegrimer møter en større by med flust av spisesteder, museer og andre attraksjoner.

Fra Skibladners anløpssted i Lillehammer trasker vi over Vingnesbrua og opp bakken til Lillehammer kirke. I veikrysset ved kirken møtes Gudbrandsdalsledens østlige og vestlige rute. Det står en milestein i nærheten av kirken, og det henger en postkasse her med pilegrimsstempel.

Etter å ha stemplet pilegrimspasset går vi til sentrum og kjøper gnagsårplaster på et apotek. Selv om vi ikke har gått så lange etapper, har vi begge antydning til blemmer, og vi lærte på Pilegrimssenter Hamar hvor viktig det er å forebygge gnagsår.

Vi fortsetter til Stasjonen hotell som ligger i en stasjonsbygning fra 1800-tallet. Hotellet har både sovesaler og tomannsrom, og er populært blant pilegrimer og andre turfolk. Vi blir tatt godt imot i resepsjonen, og datteren min får ros for å være en av de yngste pilegrimene resepsjonisten har møtt. Vi får stempel i passet, og blir vist til et hyggelig rom med utsyn til togene som passerer under oss. 

Stavkirker og gårdsbygg fra middelalderen

Som mange andre er vi interessert historiske opplevelser på pilegrimsvandringen vår, og vi er spesielt opptatt av middelalderen. I Norge regner man ofte middelalderen fra år 1000 til 1537, og tradisjonen med å gå pilegrim til Nidarosdomen varte ca like lenge, fra Olav den helliges død i 1030 til reformasjonen satte en stopper for pilegrimsvandringer i Norge i 1537. På 1900-tallet blomstret tradisjonen opp igjen, og i dag går tusenvis av pilegrimer mot Nidarosdomen hvert år. Mange av dem er interessert i å lære om den opprinnelige pilegrimsepoken. 

Vi går opp bakkene fra Lillehammer sentrum for å besøke Norges største friluftsmuseum, Maihaugen. Museet består av en rekke historiske bygninger og utstillinger. En av de mest populære attraksjonene er Garmo stavkirke fra 1200-tallet. Kirken sto opprinnelig i Lom, og det sies at den ble reist fordi Olav Haraldsson (senere kjent som St. Olav) besøkte stedet og oppfordret til at det ble bygd en kirke der.

Vi besøker også flere gårdsbygninger fra middelalderen på Maihaugen. Bygningene gir et innblikk i en tid da både store og små måtte arbeide fra morgen til kveld for å sikre mat og varme.

Mellom bygningene på Maihaugen går det griser og geiter. Når vi går inn i et hus knitrer det fra bålet i grua, og vi blir møtt av formidlere i tidsriktige antrekk som lager mat, farger garn og gjør andre hverdassysler. De dyktige guidene forteller med stor innlevelse om livet på denne tiden, og når vi går derfra føler vi at vi har vært på en tidsreise for alle sanser.

Sigrid Undsets hjem

Lillehammer har flere attraksjoner hvor middelalderen er tema. Vi besøker Bjerkebæk, som var Sigrid Undsets hjem fra 1919 til 1949. Forfatteren skrev om livet i middelalderen i områdene Gudbrandsdalsleden går gjennom. 

Guiden på Bjerkebæk forteller at Undsets historieinteresse ble vekket i ung alder. Faren var arkeolog, han reiste med datteren til Nidarosdomen da den skulle restaureres. Sammen undersøkte de funn fra de eldste delene av katedralen fra middelalderen. Undset ble ivrig etter å skildre denne tidsepoken, noe hun blant annet gjorde gjennom trilogien om Kristin Lavransdatter. Hun vant Nobels litteraturpris i 1928, «spesielt for sine mektige beskrivelser av livet i Norden i Middelalderen». 

Guiden forteller at de opplever økt interesse for Sigrid Undset fra pilegrimer, både dem som har lest skildringene hennes om pilegrimsreiser i middelalderen, og de som er interessert i hennes rolle i katolisismen i Norge. 

På Bjerkebæk kan vi også se en midlertidig utstilling av kunstner Fredrik Tydén. Han fordyper seg i middelalderens håndverksteknikker, og jobber for tiden med utforming av nye dører til Nidarosdomen, i samarbeid med håndverkerne fra Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider. 

Vi får et stempel i pilegrimspasset på museet før tar beina fatt igjen. På vandringen videre passer ingen ting bedre enn å sette på Kristin Lavransdatter på lydbok, og høre skildringene om hennes reiser gjennom disse traktene. 

Pilegrimer i kunsten

Vi tar også turen innom Lillehammer kunstmuseum, som ligger i sentrum. Museet har denne sommeren en utstilling om middelalderen og nyere kunst som henter inspirasjon fra denne epoken. Flere av kunstverkene viser pilegrimer, et populært motiv i denne epoken ettersom det symboliserte åndelig søken.

Lillehammer Kunstmuseum har også en permanent samling som er vel verdt å se både for kunstelskere og historieinteresserte.

Togreise mot pilegrimsmålet

Turen er over for denne gang, og hjemreisen går på skinner. Skulle vi fortsatt vandringen mot Trondheim ville vi vært fremme om tre uker, men hverdagen venter, så vi setter oss på toget som tar under fem timer.

Med hver vår matpakke i fanget snakker vi om alt vi har sett og opplevd. Det har vært fint og overraskende å oppdage stadig nye koblinger til pilegrimsmålet Trondheim på stedene vi har besøkt, både historisk og i nåtid. 

Datteren min har i utgangspunktet ikke mer interesse for gamle hus i stein og tre enn niåringer flest, men kulturminnene vi har besøkt på denne turen har bydd på så mange gode menneskemøter og interaktive opplevelser at historieinteressen har fått en real boost. 

Selv er jeg i overkant historieinteressert, og denne turen har gitt meg et innblikk i epoken da pilegrimstradisjonen blomstret opp i Norge. Det er lett å forstå at mange var villige til å bryte opp fra en strevsom og ensformig hverdag for å søke håp og mening. En pilegrimsreise i middelalderen var både farlig og krevende, og kan vanskelig sammenlignes med dagens bekvemmeligheter både når det gjelder hverdag og reise. Men kanskje har vi med oss den samme lengselen i moderne tid, en lengsel etter å bryte opp hverdagen og søke noe større.

Nå vender vi tilbake til dagliglivet hjemme med timeplaner, skjermer og høyt tempo. Og mens toget slynger seg gjennom Gudbrandsdalen tar jeg meg selv i allerede å begynne å drømme om neste pilegrimstur.

Tekst og foto: Kjersti Eggen / NDR.